Publisert av: ingridmogstad | januar 17, 2010

Sjangervalg

Skjønn eller sakprosa?

Våre lærere fortsetter å eksperimentere med alternative læremetoder også i 2010, og denne gangen er stikkordet spesialisering. Eksamen nærmer seg med stormskritt, og tanken er at hver elev skal velge seg to sjangere og øve seg ekstra godt på disse. De vi velger må vi bruke på tentamen. Reglene er at det skal være to sjangere (en til nynorsk og en til norsk) og at kun en av dem er skjønnlitterær. Dette er selvsagt for at ingen skal sitte på eksamen uten å få noe de har øvd på.

Siden det kun er et halvt år til eksamen(mindre enn det egentlig) kan det derfor være lurt å velge noe en har prøvd før og fått gode tilbakemeldinger på. Derfor er dessverre bl.a novellen utelukket i mitt tilfelle, i og med at jeg ikke har skrevet noveller siden ungdomskolen.  Det samme går for diktanalyse(jeg har nesten ikke analysert dikt heller) og kåseri(jeg er ikke spesielt morsom). Nei, jeg kjører safe og holder meg i sakprosa-verden.

Artikkelen bestemte jeg meg for ganske fort. Dette er bl.a fordi jeg har fått det til før, men også fordi det er en sjanger jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å få bruk for når jeg skal studere videre.


Den andre var litt vanskeligere, men jeg tror jeg har landet på essay. Det er fordi jeg nesten har fått det til før (ihvertfall i deler av teksten) men mest fordi det er en sjanger jeg har veldig lyst til å mestre. Den er svært anvendelig  og kan (relativt lett) varieres og  tilpasses etter tema og målgruppe. Gode essays er opplysende, utfordrende, og gjerne litt morsomme. Best av alt er det kanskje at man ikke nødvendigvis trenger å sitte med noen svar på slutten. Det er jo kun et forsøk(essay betyr forsøk), og det er ikke noe krav at man finner ut av det man lurte på for å få det til.


Essay og artikkel altså, essay og artikkel.

Advertisements
Publisert av: ingridmogstad | januar 6, 2010

The Road

Jeg har nå lest romanen «The Road» av Cormac McArthy, og jeg må si det er noe av det beste jeg har lest det siste året. Handlingen er satt i en såkalt «post-apokalyptisk tid», etter en ukjent katastrofe som har utryddet store deler av livet på jorden. Vi følger noen måneder (muligens) av en navnløs mann og hans unge sønns kamp for å overleve. Selv om dette høres dystert ut, og er det også, drar romanen deg gjennom et bredt følelsesspekter. Den slår (som det står i omtalen) pusten ut av deg. Den er vakker, og sterkt forstyrrende på en gang.

Selv har jeg mens jeg leste boka følgelig tenkt mye på et eventuelt scenario hvor det samme hadde skjedd, si i morgen. Eller neste uke. Hva hadde vi gjort da? Jeg tror jeg hadde samlet med meg de jeg kunne, og dratt sørover. Kanskje til Italia eller Hellas. Kanskje alle bilene brenner i stykker, og vi må sykle, eller gå? Også må vi ta med oss så mye hermetikk fra nærbutikken vi kan bære. Og vitaminer.

Men hvor irritert hadde jeg ikke vært på meg selv hvis jeg f.eks ikke kunne førstehjelp? Og alle som kunne lært meg det er døde? Jeg kan ikke førstehjelp. Jeg tror jeg må lære meg det. Eller strikking. Det er sikkert veldig fint å kunne strikke i en slik post-apokalyptisk tid. Jeg kan strikke, men jeg kan ikke legge opp maskene. Jeg kan hekle, da. Men fortsatt ville strikkingen enten være tapt for alltid, eller så ville vi brukt kjempelang tid på å finne ut av teknikken igjen. Jeg må lære meg å strikke. Nevnte jeg at den var forstyrrende?

Jeg liker tanken på at de overlevende ville satt seg ned og skrevet ned all kunnskapen de hadde til de kommende generasjonene. Skrevet: «Kommunisme er blitt prøvd før, etterfulgt av store tap av menneskeliv og ressurser. Ikke gå dit engang, sats på ytringsfrihet og demokrati». Eller: «Det er ikke noe som heter barselfeber, dere må vaske dere på hendene med såpe FØR dere tar imot et barn». Også forklare om bakterier og virus lenger ned, og om kommunisme og demokrati. Men vi ville jo ikke hatt ressurser til å gjøre dette, vi måtte i bestefall sikkert tatt det muntlig. Se på Terminator 4 og Matrix, det er ikke det de bruker tiden sin på.  Nå tror ikke jeg at maskinene overtar med det første, men det er uten tvil sammenlignbart. Man kan forresten heller ikke tenke sånn, det er umulig for en, eller ti, eller 100 mennesker alene å dekke all kunnskapen vi sitter på i dag.

Uansett, tilbake til boka. Jeg anbefaler den på det sterkeste. Den får deg til å tenke og er svært aktuell i disse «global oppvarming»-tider. Den tar opp dype etiske dilemmaer og skildrer akutt desperasjon, men også håp.

Publisert av: ingridmogstad | desember 15, 2009

Refleksjon rundt egen læring

Ja, jeg vet det. Overskriften min fenger, for å si det mildt. Temaet er refleksjon rundt egen læring, læreren min vil nemlig gjerne ha litt tilbakemelding på hvordan den nye tentamensformen vi har prøvd ut i høst har fungert.

For dere som som tilfeldigvis skulle lese dette uten å ha deltatt i timen selv, skal jeg forklare kort. Istedenfor en vanlig fire eller fem-timers tentamen i ett strekk, har vi denne terminen – ved to anledninger – delt tentamenen i to. En del på rundt tre timer, og en på rundt to. Hvis jeg husker riktig. Det har vært et spenn på ca tre uker mellom vi startet på stilen, til vi leverte den. Spørsmålet er: var dette bedre enn den tradisjonelle tentamensformen?

Selv likte jeg dette godt. Det er bl.a fordi jeg helst unngår å jobbe under stress når jeg kan. På den andre siden er jeg til tider svært dårlig til å jobbe uten. Det jeg prøver å si er at jeg synes dette er en veldig god måte å jobbe på, så lenge man faktisk får gjort noe selv om jeg ikke skal lever før om fire uker. Dette gikk ikke den første gangen(nynorsk) men det gikk veldig fint andre gangen. Vi har alle vår dager. Denne typen arbeid krever altså en del selvdisiplin. Selv liker jeg å få denne typen frihet, men da må man selv ta ansvaret hvis det ikke går bra.

Så til del to i innlegget: Hva endret jeg på fra skrivedag til skrivedag?

Siden jeg hadde tre forferdelig ineffektive timer på skolen den dagen, var endringene store. Jeg gikk rett hjem den dagen og skrev det jeg burde ha skrevet på skolen, og å ha muligheten til det var helt fantastisk. Den ble ca en og en halv side lengre, poengene ble forandret(og lagt til) og nynorsken min ble sannsynligvis forbedret en hel del. Denne måten å ha tentamen på gjør det altså mulig å gjøre det bra selv om man ikke var i fantastisk skrive-form den dagen. På den andre siden: hvis jeg hadde MÅTTET lever noe fornuftig på slutten av dagen, ville jeg nok gjort det(ikke like bra men noe skulle jeg vel klart å slenge sammen).  Heldigvis er ikke dette en regel, for på norskskrivedagen uken etter skrev jeg faktisk noe jeg til nøds kunne levert inn på dagen hvis jeg MÅTTE.

Konklusjon: Jeg er derfor for denne måten å ha skrive dag på. Jeg nevnte visst ikke at det hjelper utrolig godt på drøftningsoppgaver å sove problemet en natt eller 21 før man skal levere. Poengene blir ofte flere og bedre. Den tar litt av presset bort, og det er fint med tilbakemeldinger fra lærer på at det man har gjort for å så faktisk gjøre om på det, istedenfor å legge den bort og prøve igjen en annen gang. Den eneste haken er de dagene man syns litt synd på seg selv, og tillater seg å være lite effektiv. Men vi går tross alt i 3. klasse og det er en hake jeg kan leve med:)

Publisert av: ingridmogstad | desember 8, 2009

Språket i forandring

Denne uka fikk vi en veldig fin og fri oppgave, nemlig å skrive om noe (hva som helst) som har med språk å gjøre. Jeg tenkte da å skrive litt om språket i kostant forandring.

For det er jo litt spennende. Språk har alltid forandret seg, og de vil sannsynligvis alltid gjøre det. Språket  må tilpasses brukernes behov, og derfor inneholde relevante ord for ting man gjør, og ting man har og lager. Det er ikke tilfeldig at språk som er utviklet i kalde land med mye snø, har flere ord til å beskrive nettopp snø.  Men dette vet vi jo.

Det som fascinerer meg, er hvordan man, når man leser bøker fra 50 og 60-tallet,  må slå opp ord for å forstå innholdet. Da går utviklingen – eller forandringen – unna!

Jeg sier ikke at denne forandringen er god eller dårlig, men det er en realitet. Kanskje blir språket vårt fattigere av at visse ord og lyder forsvinner,  men til gjengjeld lager vi jo nye. Selv synes jeg det er trist når kj-lyden forsømmes og når «han og ham» ikke lenger skilles fra hverandre, men det syntes de sikkert for tusen år siden da de unge gikk over fra å si «thak» til «tak» også.

Et godt eksempel har jeg fra da jeg i høst leste 1984 av George Orwell på norsk. Den er oversatt tidlig på 50-tallet, og jeg fant ikke mindre enn 25 ord og uttrykk jeg ikke kunne fra før av og måtte slå opp. Ordnett var forresten fantastisk og hadde samtlige ord, med unntak av ett; engere. Jeg vet fortsatt ikke hva å engere er.

På den andre siden vet jeg nå bl.a hva en pamplisest er. Det er et pergament hvor den originale skriften er blitt skjult eller fjernet for at noen så har fylt inn ny tekst. Jeg vet også hva en sinekyre er, nemlig en stilling med lite arbeid og god lønn. En kuli er en hardarbeidende (øst-)asiatisk dagarbeider og «pneumatisk» er noe som har med luft eller den hellige ånd å gjøre.

Selv om dette er svært morsomme ord, er det ikke nødvenigvis ord jeg ville brukt i hverdagen uansett hvor godt jeg kunne dem. Pamplisest er ikke noe man har veldig bruk for i hverdagen, vi har nok papir og ikke minst etterhvert fått datamaskiner.  Språket må altså forandre seg, akkurat som samfunnet og menenskene som lever i det gjør. På den andre siden er det gøy å kunne lese eldre bøker, og av og til snubler man kanskje over et ord som kan brukes i dag. Flagrant er f.eks et sikt et(noe som er tydelig eller synlig for enhver), eller imbesil (svært dum) eller fluktuere (noe som svingereller endrer seg) .Calvin and Hobbes

Kilder:

George Orwell, 1984

Ordnett.no

Publisert av: ingridmogstad | november 16, 2009

Også går vi litt i barndommen

Det er ikke så lenge siden, men jeg har faktisk levd lenge nok til å kunne mimre om min egen barndom. Den kan jeg forøvrig knytte til norskfaget og norskbloggen. Ikke bare fordi den foregikk på norsk og ikke minst i Norge, men også fordi vi leste bl.a dikt på norsk. Riktignok er disse oversatt fra dansk, men et kjært barneminne er det allikevel. Jeg snakker selvsagt om barneboka «Halfdans ABC» som inneholder så mye som et dikt for hver bokstav i det norske alfabetet!

Ta for eksempel bokstaven «E»

Else elsker pelser,

Else elsker pølser.

Pølser åt hun dagen lang,

Elses pels ble alt for trang.

Pelsen holdt men Else sprakk,

Else, pelse, pølsesnakk.

Disse diktene (som mine søsken og jeg kan mer eller mindre utenat) mistenker jeg også er årsaken til at jeg har har faste farger på alle bokstavene i alfabetet, og på nesten alle ordene også.  «D» har for eksempel akkurat samme farge som den lille d’en som ikke fikk plass i scanneren, men som nesten tilsvarer rosafargen på barnevognen nederst i bildet. Tilfeldig? Neppe.

Så nå følger et lite utvalg artige bokstavdikt som du kanskje har hørt før, og kanskje ikke. Du kan jo prøve å gjette hvilken bokstav hvert enkelt hører til, det skulle ikke være kjempevanskelig:

Kanonkongen Knoll var gal som et troll

kjøpte kuler og krutt for en krone.

Så ladet han opp sin størst kanon

og skjøt hode og hatt av sin kone.

I midten av Irlands store fjell

der bor det noen dverger helt for seg selv.

De spiller harpe og drikker øl,

og sover om natten i fingerbøll.

Norske nisser fryser ikke.

Når det blåser kaldt fra nord,

låser de med nissenøkler

sine nisse-nesebor.

Til og med Q løser boken svært elegant med:

Q er en bokstav i alfabetet

Den bruker vi sjelden,

så vidt du vet det.

Publisert av: ingridmogstad | november 6, 2009

Demokratiet under debatt

«Georg Brandes krev at litteraturen må sette problem under debatt. Kva problem meiner du at litteraturen i vår eiga samtid bør debattere?»

Da eg fekk denne oppgåva begynte eg straks så tenkje ut aktuelle problem i samfunnet vårt; eldreomsorg, innvandrarproblematikk, skilsmisseproblematikk, osv. Eg tenkte også ut nokon eg ikkje synest det er heilt akseptert å diskutere enda, som fedme og om homofile bør oppdra barn eller ikkje.


Så kom eg på noko eg synest er mykje viktigare, og valde å fokusere heile innlegget på det istedet, nemleg skjørheten til demokratiet. Vi som veks opp i dag, altså oss som blei født på eller etter 60-talet, har ikkje opplevd noko anna enn styreformen demokrati. Dette er ei gåve. Vi skriv kva vi vil, kor vi vi, om kva vi vil. Vi er, som min mor seier det, flaska opp på demokratiet, og har som følgje vanskeleg for å tenkje oss noko anna.


Min bekymring rettar seg mot skjørheten av dette dyrebare og eineståande demokratiet. Sjølv om det for oss har vorte her «alltid», må eg minne om at det på ingen måte er nokon lang tradisjon for denne styreformen, reint historisk sett.  Er det slik at vi tar det for gitt? At vi tenkjer at det er ein sjølvfølgje?


Skrekkeksempelet var den nye blasfemiparagrafen som gjorde det ulovleg å ytre at ein hatar ein religion i media. Den blei tatt, heldigvis. Men hendelsen illustrerer poenget mitt godt; ytringsfridomen, og med den demokratiet, er ikkje meir ein sjølvfølgje enn akkurat det denne hendelsen viser. Det at arbeidarpartiet blei gjenvalgt, og at det ikkje blei sett på som ein større skaldale enn det blei, må eg si bekymrer meg.


Kvifor skulle ikkje eg få lov til å ytre at eg hatar ein religion viss eg har lyst til det?

Vi er veldig flinke til å sympatisere med religionar og livssyn, og lister oss rundt for å ikkje «krenkje og såre» dei.  Ein skal ikkje drive med blasfemi, det er ikkje det eg seier, men det blir problematisk når religionane også omfattar styresett og ideologiar. Det MÅ eg få lov til å kritisere viss eg vil. Viss vi gjer det ulovleg å kritisere ein religion, og religionen også er eit styresett, blir det ulovleg å kritisere styresettet. Da er ytringsfridomen øydelagt, og demokratiet er ikkje lenger eit demokrati.


Dette synest eg er noko dagens litteratur kunne fokusert mye meir på. Eg synest demokratiet og ytringsfridomen i ein alt for stor grad blir tatt som ein sjølvfølgje. Vi må, tross alt, ikkje sove.

Publisert av: ingridmogstad | oktober 20, 2009

Det moderne prosjektet

Moderne kunst fra den skotske arkitekten Charles Rennie Mackintosh

Moderne kunst fra den skotske arkitekten Charles Rennie Mackintosh

Dette skoleåret er modernisme og modernitet sentrale temaer i mange fag, og norsk er intet unntak. Modernitet et et begrep som beskriver en samfunnstruktur, politisk retning, historiesyn osv som oppstod allerede på 1600-tallet, og har utviklet seg siden. Det bør ikke forveksles med modernisme, som er en kunstretning som ikke oppstod før på 1900-tallet.

En av de tidligste opplysningstenkerne var John Locke (ikke Lost-karakteren) på 1600-tallet. Han oppfordret folk til å tenke selv, og ikke blindt følge autoriteter. Dette er forøvrig typiske trekk for moderniteten; økt fokus på individet og løsrivelse fra kirken, dvs en verdsliggjøring eller sekularisering.[1]

 

En berømt filosof som var inspirert av Locke og som senere førte sekulariseringen et steg videre var Jean-Jaque Rousseau. Han mente at makten burde være i folkets hender, og ikke hos Gud eller en eneveldig konge eller keiser innsatt av Gud. Han er senere blitt kalt revolusjonens far(på godt og vondt), i og med at han sådde tvil om eneveldets evne til å styre, og på den måten satte i gang tanker om forandring. Rousseaus folkesuverenitetsprinsipp har satt sine spor i både den franske, og senere den norske grunnloven.[2]

 

På omtrent samme tid (1700-tallet) introduserte Voltaire opplysningstenkningen i Frankrike. Denne tenkningen var svært fremtidsoptimistisk, og mente at man gjennom vitenskapen kunne finne sannheten. Kirkens tro skulle erstattes med vitenskapelig fakta. For at dette skulle være mulig måtte så mange som mulig få en utdannelse, så målet ble etterhvert også utdanning til folket.

En fremgangsmåte som ble brukt i denne prosessen var prosjektet med å  samle all kunnskap i ett verk. I 1751 ble verdens første leksikon(da encyklopedi) utgitt med Denis Diderot som redaktør. Dette vakte så store reaksjoner blant presteskapet at arbeidet ble stanset. Diderot fullførte allikevel boken i hemmelighet og sendte den til de rundt 6000 som hadde bestilt.[2]

 

I Norge var en av de som frontet det moderne prosjektet og opplysningstankene mest, en forfatter som het Ludwig Holberg. Han demonstrerte de nye tankene for lesere i både Danmark og Norge, og hadde også som mål å oppdra folk litt der det kom til latskap og overtro. Han diskuterte samtidens samfunnsproblemer og var på denne måten en viktig aktør i å modernisere Norge og Danmark.[3]

 

På 1800-tallet fortsatte moderniseringsprosessen i Norge bl.a ved at Henrik Wergeland så smått begynte å stille spørsmål ved kirken og dens forkynnelse. Kritikken rettet seg foreløpig ikke mot religionen selv, men heller mot overtroen og mystikken den så sterkt var preget av. Wergeland var allikevel bare begynnelsen på tiår med krass kritikk mot kirken, som har fortsatt frem til i dag. Dette har tvunget kirken til å forandre seg drastisk for å kunne holde på sine tilhengere.[3]

 

spaceball

Med Darwins utgivelse av «artenes opprinnelse» skyter virkelig opplysningstenkningen i været. Ikke bare innfører han et nytt paradigme innenfor fag som biologi, psykologi, medisin og senere ernæring. Han utfordrer også samtiden med tanker som er så radikale at de vakte stor oppsikt – og motstand, og gjør det fortsatt i dag. Darwins teorier førte til et nytt menneskesyn(alle har en felles stamfar), og utfordrer kirken på en måte som ikke var blitt gjort siden innføringen av det heliosentriske verdensbildet. [2, 4]

 

Dette var en kort innføring i modernitet og opplisting av tenkere som har vært viktige bidragsytere i det vi kaller det moderne prosjektet. Det er selvfølgelig uendelig mange viktige personer som her er utelatt, men dette var et lite utvalg.

 

Kilder:

 

[1] http://no.wikipedia.org/wiki/John_Locke (oppdatert sist 18.okt 2009)

[2] Olsvik, Opsal, Monclair, Ringvej(2008)Tid og Tanke 2 Oslo: Aschoug og Co

[3] Jomisko, A.L., Moum, T. Mf. (2008). SPENN Oslo: Cappelen Damm AS.

[4]http://www.charlesdarwin.no/darwin.html (Oppdatert sist 2008)

Foto: «Mackintosh Window» fra Ashigetts photostream på Flickr

 

Publisert av: ingridmogstad | oktober 6, 2009

Oppgaven tar form

En rugde

Og det var ikke et øyeblikk for tidlig. Jeg hadde på et tidspunkt stor problemer med å komme i gang. I en mørk periode tvilte jeg til og med på om jeg i det hele tatt ville greie å komme i mål med dette, om jeg kanskje hadde laget en alt for vanskelig oppgave. Til slutt tok jeg en gammel norsklærers råd når du står fast med en oppgave; start med det selvfølgelige. Da løsnet det, og nå har endelig oppgaven min fått en form jeg er fornøyd med. Jeg mangler litt utfyllende stoff rundt Is-slottet, og ellers er det bare avslutning og finpussing som gjenstår.

Skal innrømme at jeg fikk litt panikk da jeg på søndag fant ut at symbolikken i spesielt Fuglane var litt mer omfattende enn jeg først hadde fått med meg. Dette er en bok som kan leses på utrolig mange nivåer, og som jeg tror derfor appellerer til veldig mange forskjellig mennesker. Den konkrete historien har underholdningsverdi, man kan analysere de psykiske forholdene i boka og sannsynligvis ta det opp på et ekspertnivå langt over det jeg har fått til. Grunndyp, altså.

Da blir det spennende å se om sluttresultatet blir tilfredsstillende, innlevering er kl. 18.00 i morgen.

På bildet er en rugde, fuglen Mattis snakker med og sverger evig vennskap til i boka «Fuglane». Greit å vite hva det er når den er så sentral rent symbolsk. Bildet er hentet fra Flickr.

Publisert av: ingridmogstad | september 21, 2009

Tarjei og jeg

Beklager det håpløse rimet i overskriften, men jeg kunne ikke la være å bruke det.

Småkjølig?

Småkjølig?

Nå har jeg lest ut Is-slottet (med bindestrek ser jeg nå), og det var ingen skuffelse til tross for de skyhøye forventningene jeg hadde til den etter Fuglane. Denne boken handler om 11 eller 12-åringene Siss og Unn som utvikler et ganske spesielt forhold. Unn har nettopp mistet moren sin når hun starter i klassen til Siss. Hun har akkurat flyttet til sin moster (tante). Unn klarer ikke å slutte seg til miljøet i klassen, selv om de andre vil ha henne med, mest av alle Siss. De er merkelig fascinert av hverandre.

Unn forviller seg inn i Is-slottet og senere kjemper Siss mot det en lang vinter. Og ja, is-slottet er (tror jeg) et bilde på sorg, skyld og problemer som tynger jentene.

Jeg vil ikke ødelegge noen leseropplevelse for noen ved å avsløre handlingen nå, men det er mulig jeg må gjøre det i et senere blogginnlegg for at de skal kunne si noe om hva jeg driver med i prosjektet mitt. Da lover jeg forøvrig å skrive SPOILER i overskriften: )

Sett i forhold til den eksisterende problemstillingen min, virker det ikke som at jeg har bommet helt. Menneskelige relasjoner og følelser passer som et skudd, også etter å ha lest denne boka. Jeg har dessverre sett at det å ta med «Det Store Spelet» i oppgaven kan bli litt for mye, ettersom vi kun får skrive noen få sider. Hva mener du LærerIngunn? Blir det for bredt å ta med alle bøkene? Bør jeg fokusere på Fuglane og Is-slottet eller skal jeg kjøre på og ta med alle tre?

Jeg anbefaler denne boka på det varmeste til alle som ikke har lest den allerede, men kan informere om at det ikke er veldig munter litteratur. Her tas det opp dype temaer rundt skyld, ensomhet, og tilstander som grenser til psykiske lidelser, men på den andre siden også samhold, toleranse og forståelse.

De som synes det ble uklart får følge med neste gang det står SPOILER i overskriften her.

Publisert av: ingridmogstad | september 15, 2009

Fordypningsprosjekt del 1

De neste ukene skal vi jobbe med et fordypningsprosjekt i norsken. Vi kan da velge, og forme oppgaven selv etter egne ønsker og interesser. Noen vil se på adaptasjon fra bok til film, andre se på en del innenfor norsk språk eller dialeker, mens andre igjen holder seg til den tradisjonelle måten; å sammenligne eller analysere to eller flere bøker. Selv tilhører jeg sistnevnte, og har funnet meg en forfatter og tre bøker jeg tenker å ha om. Valget var vanskelig, jeg stod mellom flere interessante forfattere: Jostein Gaarder, Jens Bjørneboe og Erlend Loe, men valget falt tilslutt på Tarjei Vesaas.

Jeg valgte Vesaas siden jeg vet han skriver fantastisk godt, og at han kan tolkes på mange måter, og mange nivåer. Kanskje også litt siden jeg personlig akkurat oppdaget ham, og at jeg gjerne vil lese mer. Det finnes enormt med informasjon om ham og forfatterskapen hans på biblioteket og ikke minst på internett. Jeg går ikke akkurat en veldig unik eller original og banebrytende vei her, men det var aldri målet mitt heller.

Her er det tre bøkene jeg skal lese

Her er det tre bøkene jeg skal lese

Jeg tenkte å lese bøkene «Isslottet», «Fuglane» og «Det Store Spelet», og fokusere på akkurat det Vesaas er best til å skrive om, nemlig relasjoner mellom mennesker og følelsene deres. Må snevre den inn, selvfølgelig, men venter med det til jeg har lest alle bøkene.

Har foreløpig lest «Fuglane», så kan jo starte med å kort fortelle hva den handler om.
Mattis og søsteren Hege bor sammen i et lite hus. Han er 37 og hun er 40. Mattis er litt spesiell. «Evneveik» er kanskje ikke korekt terminologi, men det beskriver godt problemet hans. Han har aldri hatt en ordentlig jobb, aldri bidratt økonomisk til huset, og han er helt og holdent avhengig av søsteren sin.

Det er allikevel vakkert å lese om Mattis sine gode sider og kvaliteter, for de er det mange av. Jeg kommer til å se på forholdet mellom søster og bror, hvordan de av og til har god kontakt, mens de andre ganger snakker to forskjellige språk. Hvordan Mattis skjønner smertelig godt at han er en byrde, skjønner at han er annerledes og ikke like «skarp» som alle andre, men at han ikke klarer å gjøre noe med det.

Et skjørt tema beskrives etter alle kunstens regler i fuglane, og jeg gleder meg nå som jeg har begynt på «Isslottet».
Det var selvfølgelig lillesøster som fikk "samlede verker" til dåpen...

« Newer Posts - Older Posts »

Kategorier