Men følg meg veldig gjerne på utveksling i Kambodsja! Etter et semester med statvitenskap i Oslo var det det eneste riktige stedet å dra. Neida, det var litt mer tilfeldig enn jeg liker å innrømme. Les gjerne!

http://ingridcambodia.wordpress.com/

Hilsen Ingrid

Og da snakker jeg om forandring i planer. Vi har nå snakket med Aiesec Cambodia som har foreslått å bytte organisasjon siden det utgangspunktet var meningen at NGOen skal stille med bolig. Det har vært litt misforståelser (eller latskap?) ute og gått, for det er soleklart at SCAO (saving poor childern in asia organization) ikke har mulighet for å stille med bolig til Bianca og meg. Det er ikke deres skyld, men det er ikke vår heller. Jeg synes det er synd at vi ikke kan jobbe der likevel, men på den andre siden ønsker jeg å gjøre noe mens jeg er her. Tre engelsktimer om dagen er dessverre ikke nok, arbeidstidene er upraktiske og det er et stykke ut dit fra Phnom Penh. Likevel er jeg veldig glad jeg fikk se en ung NGO i aksjon, for dette er virkelig et helt fantastisk prosjekt. Selv om vi ikke skal jobbe der tenker Bianca og jeg på å prøve å samle inn penger til barnehjemmet, for det er det de virkelig trenger. De hadde også hatt bruk for bedre admenistrasjon så de kunne utnyttet frivillige som kommer innom bedre. Her er det dog snakk om en person som kan være der i mer enn noen få måneder og gjerne noen som snakker Khmer i tillegg, så ikke noen oppgave for Bianca eller meg.

Denne uken har vi altså brukt på å finne og flytte inn i leilighet. Vi har funnet en veldig fin en i bydelen Tompoung litt nord for sentrum i Phnom Penh. Jeg deler seng med Bianca (det var heelt umulig å få tak i to enkeltsenger) og nærmeste nabo er en Khmer Beer Garden. Det kan fort bli et usunt opphold når hvem mugge med øl koster  $1.25.

Phnom Penh er en fargerik by sett ovenifra, med svært få høye bygninger. Det er fint når man bor i en høy bygning!

Når det gjelder jobb skal Bianca sannsynligvis være med i et prosjekt som heter «Let’s do it!» med bl.a en del Aiesecere involvert. Det er et ambisiøst prosjekt der målet er å samle hele 50 000 mennesker en dag i slutten av April for å rydde og vaske byen Phnom Penh. Dette for å spre bevissthet rundt miljøvern og resirkulering i Kambodsja. Selv om miljøvern som oftest ikke er det første man tenker på når man tenker frivillig arbeid går miljøvern hånd i hånd med utviklingsarbeid generelt. Phnom Penh er kanskje den mest skitne byen jeg har vært i noen sinne, og her går små barn rundt barbente! På Scao (barnehjemmet) kaster alt avfall på en gresslette like ved, og på søndager kommer barn fra bygda rundt for å brenne det. Jeg vet ikke mye om gasser og avfall men jeg tviler på at det er bra for et lite barn å puste inn den røyken, for ikke å snakke om mennesker som gjør dette et helt liv.

Selv var jeg innstilt på å lære bort engelsk og skal se om jeg ikke kan få en jobb som engelsklærer et eller annet sted. Jeg er nå i søkeprosessen så det blir spennende å se. Forståelig nok ønsker mange skoler «native speakers», det kan godt tenkes at jeg rett og slett ikke er god nok i engelsk til å undervise mange steder. Et annet alternativ er å jobbe for en NGO som handler fair trade silke i Kambodsja, noe som også høres veldig spennende ut. Men alt er så usikkert og jeg synes det går veldig sakte, noe som er ganske frustrerende. I mellomtiden leser jeg, skriver litt, oppdager Phnom Penh (nå med eget kjøkken). Denne helgen holdt vi også en workshop på et business-konferanse i regi av Aiesec, og i dag startet vi Khmer -kurs! Det var rimelig kult, første leksjon var «basic greetings» og en del ord. Læreren vår sa at han skulle prøve å bare snakke Khmer etter noen få uker så da blir det nok mye «ah kun» (takk) og «sou sdey»(god dag) på oss.

 

Vårt svært gjennomførte skilt da vi holdt en særdeles planlagt workshop om utveksling med 11 unge kambodsjanere

Ellers kommer jeg ikke helt over kambodsjanernes tendens og evne til å overse sin egen historie. Politikk, har jeg fått beskjed om, er noe jeg ikke burde diskutere med klassen som eventuell lærer. Derfor tenker jeg det kan være greit å gjøre noe annet. For meg er det ganske unaturlig å ikke snakke politikk eller histore når man lærer engelsk språk, og og med på kjøpet naturligvis engelsk kultur å kjenne. Den siste uken har jeg lest en bok som heter «First they killed my father». Bokens ikke så helt kjempemuntre tittel skraper bare overflaten av grusomhetene som skildres i den selvbiografiske romanen. Det er ikke hyggelig litteratur og det er heller ikke noe litterært mesterverk (det er ihvertfall min personlige, subjektive mening) men man lærer mye om røde khmer og hvordan de styrte Kambodsja ut i grøfta fra 1975-1979. Jeg skal fortsette å lese meg opp på dette fremover.

Nesten umulig å finne et dugandes bilde av biblioteksbygget, måtte ty til Google Earth.

Tidlig en fredagsmorgen vandret jeg søvnig over Bekkestua på vei til skolen. Plutselig tok dame (som virket litt stresset) tak i meg og spurte meg om jeg ville ha en bok. «Unskyld?» sa jeg. «En bok?» «Ja» sa damen, og holdt ut et utvalg på tre helt nye hard-cover-bøker  og ba meg velge. Imens fortalte hun meg vennlig at det var verdens bokdag den 23 april. Jeg hadde dårlig tid og valgte i all hast en bok som heter «Tjue» av Espen Haavardsholm, og tuslet forvirret videre. Jeg sa takk altså.

Så tenkte jeg at dette jo var kjempehyggelig! Her er det noen som faktisk bryr seg om at JEG leser! Og nærmest kaster nye bøker etter meg! I tillegg virker det som at boka handler om en tjue år gammel student (riktignok på 60-tallet) så det var heller ikke helt på jordet med tanke på målgruppe.

Selv om jeg synes det er fantastisk å bli tildelt bøker tilfeldig på gaten, må jeg undre meg litt over de som får tildelt bøker som de ikke leser. Det er jo deres problem, men også litt bortkastet. Så kan man jo tenke på de som kanskje leser en bok selv om de ikke leser til vanlig nettopp fordi de fikk en bok kastet etter seg.

Jeg er fra før av en hyppig biblioteksbruker, og liker vanligvis ikke å eie så mange bøker selv. De er tunge, de tar mye plass og jeg leser dem som oftest bare en gang. Dessuten er de dyre. Jeg er altså fra før av biblioteksfan, både på skolen og av bærumsbibliotekene, men dette tok virkelig kaka. Jeg vil derfor takke for alle offentlige biblioteker i verden. Kunnskap til folket og alt det der. Det er fantastisk. Tusen takk for boka Bærum bibliotek! Jeg lover å lese den så snart jeg får tid, også skal jeg se om jeg ikke får betalt tilbake de 40 kronene jeg har skyldt dere siden August…

Slottsparken i Oslo, der vår gruppe skal holde fremføring førstkommende onsdag.

Disse ukene har vi noe vi kaller «det litterære programmet» i norsken. Vi har gått i grupper og skal sammen ta for oss litteratur som på en eller annen måte er relatert til byen Oslo. Eller Christiania. Min eminente gruppe som består av Synne, Victoria, Vilde og meg selv, har valgt å ha om hvordan litteratur fra Oslo tar for seg vanskeligstilte. I Oslo. Problmestillingen vår er derfor følgelig: «Hvordan blir de vanskeligstilte i Oslo tatt opp i litteratur av forfattere i Oslo?».

Verkene vi skal ta for oss og analysere er romanen «Sult» av Knut Hamsun, sangen «Merkelige Mira» av Ole Paus og diktet «Gategutt» av Rudolf Nilsen. Selv om vi virkelig prøvde å finne et litt muntert og morsomt tema landet vi altså på dette. Da får kanskje vår fremføring fungere som et lite, alvorlig avbrekk mellom de andre fremføringene.

Våre kreative lærere har i for variasjonens skyld funnet ut at vi skal ha fremføringene i Oslo. Altså, hver gruppe på forskjellige steder i Oslo, som passer med temaene våre. Så går vi rundt sammen og hører på hverandre. Blir nesten som en slags litterær «Walk of Oslo». Vår gruppe tenkte å ha fremføringen i slottsparken. Dette er fordi at det er her hovedpersonen i Hamsuns «Sult» sitter fra tid til annen og skriver. I tillegg har parken så vidt vi har forstått, fungert som samlingsted for rusavhengige, og det er akkurat det sangen til Paus handler om. Det er en parkbenk Mira sitter på i første verset av sangen.

Alt i alt en artig oppgave, det skal bli veldig hyggelig å komme seg litt ut av klasserommet og gjøre noe annet! Kjempeinitiativ lærere! Tror det er flere enn meg som setter pris på en slik utflukt. Litt skummelt blir det kanskje å fremføre midt i byen, men det blir forhåpentligvis ikke noe problem. Så lenge det ikke pøsregner. Eller hagler. Snø klarer vi oss også uten.

Bokomslaget til boken "The Game" minner litt om en bibel.

Ja. Nysgjerrigheten tok overhånd, og jeg endte tilslutt opp med å lese The Game jeg og. «The Game» er skrevet av Neil Strauss eller «Style» som er hans PUA (Pick Up Artist) – navn. Dette er hans historie fra å være håpløs med damene (en AFC; Average Frustrated Chump) til å bli en av de påstått beste sjekkerne i verden. Da jeg først hørte om boka trodde jeg det kun var en manual eller lignende med regler og tips til hvordan man skal sjekke opp en jente. Det stemte ikke. Hele boka er en sammenhengende historie, og en ganske underholdende en også. Neil oppdager «The Society», et nettsted for PUA’s (det er det de kaller seg) gjennom et kurs holdt av artisten Mystery. Disse blir venner, og Neil, omtalt som «Style» stort sett resten av boka utvikler seg fort til å bli en mPUA(master pick up artist). Deres higen etter å bli de beste og få den aksepten og kjærligheten fra kvinner de ønsker ender med noe som kan minne om en besettelse. Det er mange morsomme eventyr, interessante mennesker og en god del drama på veien.

Jeg var glad, og ikke veldig overrasket da forfatteren konkluderte med at The Game kan hjelpe deg med å få «en fot innenfor», men at det ikke ruster deg til å ta vare på et langtidsforhold. Siden det tross alt, ikke er noe spill. Aah Ingrid smeltet og tenkte at det var en morsom bok med en litt forutsigbar moral. Anbefales både til gutter og jenter, så får du selv avgjøre hvor alvorlig du vil ta det.

Eg er litt på etterskot denne veka, innlegget mitt skulle vore ferdig på onsdag. Slik blei det ikkje, er har rett og slett vore nøydd til å prioritere nokre andre fag fyrst. Betre seint enn aldri då.

Vi fekk i oppgåve å skrive eit innlegg på nynorsk denne veka, og eg tenkte å seie nokre ord om korleis det er å ha facebook på nynorsk! Det går nemleg an å skifte språk på facebook til dette vakre, poetiske språket, og det er ein god måte å få litt nynorsk inn i kvardagen på. Ikkje alle har tid til å lese bok på bok på nynorsk, eller bok på bok i det heile tatt. Då kan nynorsk på facebook eller på mobilen vere fint. Det er som med trening; litt er uendeleg mykje betre enn ingenting.

Eg synest at omsetjinga frå norsk til nynorsk er veldig god. For ein som har hatt UK English i fleire år var det ikkje berre interessant å se korleis «moderne» språk nyttast på nynorsk, det var også hysterisk morosamt. Ok, eg har lest Are Kalvø, men dette var som ein parodi frå «typisk norsk» eller noko, og hos meg fell det følgjeleg i smak. Nynorsk på facebook er som å se ein hund gå på bakbeina, eller som å se ein lærar på ein annan stad enn på skulen.

I staden for engelske «News Feed» på «Home», har eg no nynorske «Nyheitsstrøym»på «Heim». Eg er ikkje lenger singel, eg er utan fast følgje. Eg har ikkje «friends» eller «venner», eg har vener. Eg kan ikkje lenger se på «wall to wall» med folk eg har prata med, eg på gå på «tavlepraten». Eg postar ingenting, eg deler det. Det einaste eg har å klage på er omsetjinga av knappen «remove» som på nynorsk heiter «slett». Poenget med denne knappen er som eg har forstått det ikkje at du slettar posten, men fjernar meldinga om at du skreiv den frå sida di. Eg synest derfor at den skulle hette «fjern» og ikkje «slett». Eg fekk litt panikk då eg lurte på om eg hadde sletta alt eg hadde gjort på facebook den siste halvtimen, då alt eg eigentleg ville gjere var å skjule for andre kor pinleg aktiv eg hadde vore på face den dagen.

*Rettelse; eg så no at knappen heiter «delete» på engelsk likevel, men då er eg tverr og seier at den burde hette «remove» på engelsk også.

Også pc-en min snakkar annleis no. Den førebur data, og stadfestar at den er ferdig ved å seie at «data er sende». Eg stussa ein stund over at ikkje «facebook» var omsett til «Andletbok» eller noko liknande, men det vart før eg kom i hug at facebook er eit eigennamn og derfor sjølvsagt ikkje skal omsetjast.

Alt i alt har facebooken min fått eit litt meir poetisk preg, og eg kan kanskje ha litt betre samvit når eg sit der for lenge. Ja, den siste var tynn, men vi likar då lure oss sjølve litt i blant.

Jeg fortsetter å blogge om de fleste bøkene jeg leser, og denne gangen var der «Kimen» av Tarjei Vesaas som stod for tur. Kimen er utgitt i 1940 og handler om et lite øysamfunn som rystes dypt når en ukjent, psykisk ustabil ung mann dreper en ung jente. Jentas storebror, Rolv, tar opp jakten, og oppildner resten av øya til å være med. En suggerende og rasende jakt ender med at de tar livet av gjerningsmannen. Når mobben innser hva de har gjort – nemlig å ta livet av en psykisk forstyrret og forsvarsløs mann uten lov og dom – blir den dårlige savittigheten tung å bære, spesielt for Rolv som får skylden for det hele. Romanen er en kritikk på verden i 1940. Kan man rettferdiggjøre villskap, vold og drap? Selv om dette er en allegorisk roman som er et bilde på andre verdenskrig, kan den også leses på et personlig nivå, der undergravde og destruktive følelser og tilstander kommer til overflaten.

Også her var det mange morsomme ord å støte på. Vesaas skriver som kjent på nynorsk, en ganske tung nynorsk for oss som til vanlig skriver og leser bokmål(det synes ihvertfall jeg). Det er flere ord som måtte slås opp fra min side, uten disse kan forståelsen svekkes. De viktigste jeg kommer på er ord som hjå(hos) hug(lyst, huske, «eg kom i hug at eg hadde gløymd det», «han hadde ikkje hug til det») vone(å håpe) Med fler, men eg kjem dei dessverre ikkje i HUG akkurat no.

Det beste denne gangen var likevel kanskje ordet «vyrdnad», som betyr så mye som respekt. Eller vanvyrdne, som jeg bare klarer å oversette til engelsk; disrespect.

Yo.

Litt siden jeg skal til Amsterdam i sommer, litt siden vi skal ha om andre verdenskrig i historien resten av året og litt siden det er en av de mest berømte bøkene skrevet i moderne tid, tenkte at det var på sin plass å omsider lese Anne Franks dagbok. Den er på en måte en av «klassikerene» man «må» ha lest, spesielt hvis man interesserer seg litt for historie.

Boken er skevet fra Anne Frank og hennes familie på fire samt en familie på tre(The Van Daans) og en enslig tannlege(Dussel) gikk under jorden i Amsterdam fra 12. juni 1942 til 1. august 1944. Dette for å unnslippe Hitler og hans nazi-regime, i og med at de var jøder. Anne skrev i starten kun for egen fornøyelse, men etter å ha hørt en tale fra Nederlands daværende utenriksminister hvor han opplyste om at brev og dagbøker fra krigen senere ville være av interesse for regjeringen, bestemte hun seg for å gi ut en bok basert på dagboken ved navn «The Secret Annexe» etter krigen. Annes første versjon blir refert til som «versjon A», mens den hun begynte å redigere på før familiene ble arrestert i 1944 kalles «versjon B». Det var hennes far, Otto Frank (som eneste overlevende fra annekset), som redigerte og utgav dagboken etter krigen, i dag kjent som «versjon C». Her er mye klippet bort fra versjon A og B for at den skulle ha en leservennlig lengde.

Den jeg har lest heter imidlertid «The definitive edition» og inneholder tidligere upublisert materiale. Bl.a mindre flatterende beskrivelser av de andre som levde med Anne i denne perioden, samt stoff som har med hennes sexualitet å gjøre (ikke ekstremt dirty vil jeg påstå, men så var versjon C også utgitt i 1947…).

Det som var virkelig interessant med å lese dagboken, var at jeg som jente og tenåring må si jeg føler jeg identifiserer med veldig med Anne. Hun er en ganske vanlig jente, i en ganske uvanlig (og forferdelig urettferdig) situasjon. Man blir veldig glad i henne, og man merker at hun utvikler seg og modnes veldig over de to årene hun skriver.  På en eller annen måte klarer disse to familiene i annekset til tross for den endeløse frykten og usikkerheten mht. å bli arrestert, å ha riktig så mange hyggelige stunder sammen. Det mangler ikke på humor og kjærlighet, samtidig som det ikke mangler på intriger og frustrasjon over å være innestengt med hverandre over en så lang periode.

Alt i alt en god bokopplevelse, om enn noe trist på slutten. Det er også noen passasjer jeg ikke kan si jeg fant så veldig interessante, men som likevel bidrar til et mer helhetlig inntrykk av hvordan det var for en ung jødisk jente å leve i skjul under andre verdenskrig. Jeg skulle ønske noe slikt aldri skjedde igjen, og det sa de også etter krigen(spesielt om konsentrasjonsleirene), men det er dessverre ikke tilfellet selv i dag.

Som jeg har nevnt tidligere, skal vi denne våren jobbet med å spesialisere oss innen to sjangre. Jeg har valgt essay og artikkel, og vi har foreløpig hatt en «sjanger-øve-skrivedag». Den foregikk på bokmål, og oppgaven jeg valgte var å skrive et essay om fremmedfrykt. Jeg likte temaet godt, og fikk anledning til å trekke inn eksempler fra Frankenstein, Fluenes Herre og til og med en sangtekst av Pink Floyd (Us and Them).

Vi hadde i lekse å skrive mesteparten av teksten FØR skrivedagen. Dette var så vi hovedsaklig kunne fokusere på å forbedre og redigere teksten på skolen. Vi gikk i grupper på stort sett to og to, leste hverandres tekster og gav konstruktiv kritikk og forslag til forbedring. Det er veldig lenge siden jeg brukte responsgrupper sist, og jeg synes det var veldig hjelpsomt.

Ting jeg ikke så selv, men som min medessayist og tilbakemelder Marcus påpekte, var bl.a at rekkefølgen på noen av avsnittene var litt merkelige. Han minnet meg også på at det kunne være lurt å starte med å definere begrepene du skal ta for deg i teksten, før man greier ut om dem etterpå. Dette var noe jeg helt hadde glemt. Til slutt leste vi gjennom hverandres tekster før vi skulle levere, og da ble det oppdaget flere heller tvilsomme formuleringer jeg aldri ville sett uten hjelp.

Alt i alt en fin måte å jobbe på, og en veldig effektiv en også. Det er ikke mange fagdager i norsk jeg føler jeg får gjort like mye som jeg fikk på denne. Likevel kan det være litt skummelt å vende seg til å få respons fra medelever når man skriver, i og med at dette ikke er noe en får på eksamen.  Men har jeg lært noe? Ja, det liker jeg å tro at jeg har. Jeg tror jeg har fått en bedre forståelse av hvordan man skriver essay enn det jeg hadde før, men om det stemmer vet jeg ikke før jeg har prøvd alene.

Denne uken skal vi ha om modernitet og modernisme, og bloggoppgaven blir som følger å skrive om noe som har tilknytning til modernismen. Det jeg skal skrive om denne uka er kanskje litt fjernt fra tema, men jeg tror jeg skal klare å begrunne hvorfor det er forsvarlig å skrive noen ord om det som står i overskriften min likevel.

Etter å ha lest sidene i norskboka om modernisme er jeg nemlig litt forvirret. Jeg tror jeg har forstått at modernitet er en prosess som har pågått fra 1600-tallet fram til i dag og har kjennetegn som rasjonalisering, teknifisering, spesialisering, fremtidsoptimisme, sekularisering og ikke minst opplysning. Modernismen på sin side, er en stilart som dukket opp på 1800-tallet og som kommer og går i forskjellige forkledninger flere ganger iløpet av 1900-tallet. Modernisme handler blant annet om å bryte med tradisjonene og å tenke nytt og annerledes. Derfor er det også interessant å snakke om begrepene kitsch og camp i den sammenheng, selv om de er av litt nyere tid.

Kitsch er et tysk begrep som for første gang ble brukt på 1800-tallet, og omfatter masseprodusert og ofte stilløs, klisjé-aktig «kunst». «Elg i solnedgang» og nipsfigurer man kjøper på nille er klassiske eksempler på kitsch. Det samme er billige kopier av berømte kunstverk, som på bildet her:

Min far og jeg har gjennom flere år hatt en liten tradisjon, eller greie om du vil. Når vi kommer til en ny by, forsøker vi å finne den billigste og mest tragiske kopien av en kjent gjenstand, statue eller byggverk vi kan finne, og kjøpe den. Her begynner vi forøvrig å bevege oss inn i det andre begrepet jeg skulle ta for meg, nemlig «camp».

Camp er kitsch tatt ut av sin opprinnelige sammenheng og tilsatt humor og ironi. Da blir kitschen til camp, og blir for mange kunstglade om til «ekte» kunst igjen. Ordet camp kommer fra fransk slang: «se camper» (et refleksivt verb mener jeg, om ikke fransken er altfor rusten). Det betyr, hvis jeg forstod oversettelsen riktig, å oppføre seg eller posere på en overdreven og tetralsk måte. Begrepet har blitt satt i sammenheng med homoseksualitet, men er hovedsaklig en kunstretning. Bildet over er, siden det inneholdet elementer av ironi og siden det bevisst er tatt kitsch-gjenstander ut av sin opprinnelig funksjon, ikke lenger kitsch, men camp.

Selv er jeg ganske fascinert av spesielt camp, men følgelig også av kitsch. Det er virkelig noe helt fantastisk med ting som er parodier på seg selv. Jeg fant forøvrig den føreløpige vinneren (tett fulgt av den sing-løven i fargerik plast pappa fant i Singapore, avbildet over)  av grusom kitsch-kunst i sommer da jeg besøkte Knossos på Kreta. Det var en lykkelig dag: